Choreographic processes as poetic, political and pedagogical action in contemporary times - Koreografiske prosesser som poetisk, politisk og pedagogisk handling i samtiden

Samarbeidspartnere: Instiutt for lærerutdanning, NTNU/Teaterhuset Avant Garden/DansiT/Den kulturelle skolesekken i Trondheim/Dans i Nord-Trøndelag.
De ulike delprosjektene er støttet av Norsk kulturråd, Trondheim kommune og Sør-Trøndelagfylkeskommune.

Hensikt og utgangspunkt

Prosjektet er et paraplyprosjekt som inneholder fem delprosjekter. Hensikten med paraplyprosjektet er å både i praksis og teori utforske koreografiske prosesser som poetisk, politisk og pedagogisk handling i samtiden. Et utgangspunkt er at koreografi som vi kjenner det, er død, og at koreografiske prosesser er noe nytt. Antje Hildebrandts provokasjon "The End of Choreography" er en inspirasjon til paraplyprosjektet.

 

5 delprosjekter med ulike perspektiver på kroppen som tema

Hvert delprosjekt er en koreografisk prosess som leder fram til en eller annen form for scenisk forestilling/handling/visning. For hvert prosess og forestilling er KROPPEN tema, med ulik perspektiv på kroppen i hvert forestilling. I 200 milliarder og 1 (2016) var den biologiske kroppen tema. I Baby Body (2017) er den fenomenologiske, levde, umiddelbare kroppen i fokus. Ideer for tre planlagte prosesser/forestillinger er den diskursive kroppen, den traumatiserte kroppen og den transhumane kroppen.

Spørsmål

Hva er egentlig dansekunst i samtiden?

Hva gjør dansekunst med samtid?

Hva er egentlig samtid?

Hvis dansekunst er handling i samtid, hvordan gjør man i så fall dans?

Hvordan gjør man koreografi som tar inn over seg samtiden, både i prosess og produkt?

Handling er pågående, og handling både påvirker og påvirkes kontinuerlig.

I handling spiller man ut sine verdier, og handlinger leder til noe.  

 

Forforståelser

Når vi ønsker å utforske koreografiske prosesser som poetisk, politisk og pedagogisk handling i samtiden så er det utfra følgende forforståelser:  

 

Koreografi som handling

  • er utforskning, prosessuelt, det er noe som blir til mens man gjør det, det er flyktig og vanskelig å gripe, det er både styrt og åpent, det er både form og formløst, det har mange muligheter for dialog (eller ikke), det er kroppslig, sanselig, det kan ha kraftfull påvirkning på både deltakere og tilskuere, det er ikke et verk men performativt og kan aldri gjentas helt.

 

Koreografi er poetisk handling

  • i betydningen at det handler om å skape form. Det greske poesis var først et verb, og betyr etymologisk ”å skape”. Poesi kan dermed også forstås som handling. Poetisk handling transformerer og holder hele tiden i gang verden, samtiden, menneskene. Tenkeren Giambattista Vico (1668-1744) , sa i motsetning til sin samtidige tenker Descartes, at det poetiske språket er mer opprinnelig hos mennesker; det logiske og rasjonelle språket utvikler seg først senere. Slik tenker vi også om koreografi som poesi: det ligger før, bak, eller i hvert fall i en annen ’språksfære’ enn det rasjonelle språket. Koreografi som poesi handler om hvilke formspråk som skapes, hvilke valg som tas, hvilke dialoger som føres. Koreografi som poesi er på en måte ’det kunstneriske’.

 

Koreografi som politisk handling

  • Alle kunstuttrykk er politiske handlinger, uansett om de har et typisk ’politisk’ tema eller ikke. Kunst er offentlige handlinger og de uttrykker alltid, tilsiktet eller utilsiktet, noe om kunstnernes verdisyn. Syn på samfunn, mennesker, dialoger, maktforhold spilles ut gjennom prosess (som man ser i produktet) og resultat. Kunst er alltid diskursiv, i betydningen at den alltid avspeiler virkelighetsoppfatninger. Hensikten med prosjektet er ikke å gjøre koreografi tilsiktet politisk, men å se på koreografi som handling som likevel betyr noe i en offentlighet som alltid er politisk. Koreografi - hvis det vises på en eller annen måte - er handling i offentlige rom.

 

Koreografi som pedagogisk handling

  • En koreografisk prosess har også pedagogiske elementer. Koreografi foregår (nesten) alltid mellom flere mennesker. Har man en koreograf så er denne en på en eller annen måte leder/veileder/impulsgiver for andre. I denne dialogen, uansett hvor lite hierarkisk den er, så foregår det pedagogiske handlinger. Vi definerer da pedagogikk som noe som handler om omsorg, oppdragelse, undervisning, sosialisering og danning. Alle disse aspektene foregår i dialogen mellom koreograf og utøvere, bevisst eller ubevisst. De skjer en sosialisering av dansere mens de blir dansere. Dansekunstnere ’oppdrar’ i stor utstrekning hverandre mens de blir dansere. De påvirkes på grunnleggende og gjennomgripende måter av den dansekunst (enten det er i form av koreografi eller undervisning) de blir eksponert for. Slike pedagogiske handlinger er sterkt knyttet opp mot politiske handlinger, og uttrykker menneske- og verdisyn.

 

Samtiden er

  • mangfoldig, fragmentarisk, uhåndgripelig, flyktig, overflateorientert, preget av grunne dialoger, sterkt individualisert, farget av kulturer og subkulturer som blander seg på kryss og tvers, flerstemthet. Dette landskapet opererer dansen i – med alle sine tradisjoner.

 

Resultater

Resultatene av prosjektet er mange og ulik-artede, både i form av publikasjoner og kunst.Publikasjoner og presentasjoner linkes kontinuelrig til denne siden.

2016

Forestillingen 200 milliarder og 1. 10 forestillinger på Teaterhuset Avant Garden, 8 av den skoleforestillinger gjennom Den kulturelle skolesekken i Trondheim. Hver forestilling ble fulgt av en samtale med skoleelevene. Den åpne premieren ble fulgt av en kunstnersamtale ledet av dramaturg Guro Stugu. I samtalen deltok et panel bestende av Alex Strømme, Jesper Aalberg Petersen, Tone Pernille Østern, Friode Eggen, Arnhild Staal Pettersen og Luis Della Mea.

Inclusive Dance Company © 2000